Redaktøren som ønsker å bli arbeidsledig

Thomas Anthun Nielsen er ikke helt som andre redaktører. I ti år har han jobbet for å gi vanskeligstilte i Bergen et bedre liv, med et endelig mål om selv å bli arbeidsledig.

IMG_7548kopi
Thomas Anthun Nielsen har kontor på Hallvardstuen i Bergen sentrum. Dette er et av flere utsalgssteder for Megafon, og et fint samlingssted hvor selgerne kan slappe av med brettspill, musikk og andre aktiviteter når de ikke jobber. Foto: Maria J. Zafar

Thomas har vært redaktør for gatemagasinet Megafon siden det ble startet opp.

– Jeg startet i september 2006, og magasinet kom ut på gaten i februar 2007. Vi hadde åtte selgere første uken – åtte sjenerte sjeler som ikke visste hva dette var for noe, men innen måneden var omme hadde vi 80, forteller han om den første tiden.

På ti år har det til sammen vært over 750 selgere. Thomas forteller at kriteriene for å bli selger er at man skal være vanskeligstilt, og man må være norsk statsborger. Det er en overvekt av rusavhengige blant selgerne, men også andre som har psykiske lidelser eller av andre grunner faller litt utenfor.

Det er ingen tvil om at Megafon har betydd mye både for disse menneskene og samfunnet ellers.

MegafonBryter ned murer og fjerner stigmaer

– Mange har fått et fast holdepunkt i livet og veldig mange har fått et bedre liv. Det handler om å ha stolthet og verdighet – folk skal ha en jobb å gå til, og de skal kunne tjene seg noen kroner på ærlig vis, det er det som er hovedpoenget med bladet vårt, forklarer Thomas.

Samtidig som Megafon fungerer som arbeidstrening for vanskeligstilte mennesker, har magasinet også en talerørsfunksjon – derav navnet.

– Talerørsfunksjonen som selve bladet har er å ta opp saker om rusmiljøet og ruspolitikk, og være et talerør for dem som gjerne ikke kommer til orde så lett, forklarer Thomas.

Selv kommer han til orde lett, men det gjør ikke nødvendigvis selgerne, og da synes han det er fint at han selv og bladets to andre faste journalister kan formidle deres historier og tanker videre.

– Gjennom bladet prøver vi å gi folk møter med mennesker som de vanligvis ikke får møte. For de fleste er det jo ikke sånn at man bare kan gå ned på Strax-huset med et kamera og spørre: «Hei, kan jeg få prate med deg?», men vi kan gjøre det. Vi snakker med folk, og vet hva som skjer.

Gjennom slike saker har Megafon vært med på å fjerne noen stigmaer og får fortalt at det er mange fine mennesker der ute. Dette er noe Thomas har flere gode eksempler på.

– En dag satt jeg på bussen på vei inn til byen, da det kom på to eldre damer fra Nattlandsfjellet, i sine dyre minkpelser. De skulle finne en Megafonselger, fordi barnebarnet hadde begynt å røyke jungelrøyk [les: hasj], og dette ville de lære mer om. Så fant de en kar å snakke med, og etter hvert ble de litt som bestemødre for ham. De begynte å kjøpe bladet fast av ham, og strikket luer og votter til ham.  Disse damene, som tidligere sikkert ville løpt sin vei med veskene godt under jakken, innså at dette mennesket kunne komme med informasjon som hadde en verdi, og at han ikke bare var et uønsket element i bybildet – så det handler jo om å bryte ned murer og snakke sammen.

En viktig balanse

Thomas er kanskje en av dem som kjenner til miljøet og selgerne aller best. Når han ikke er på kontoret sitt i Hallvardstuen i sentrum, reiser han rundt til forskjellige utsalgssteder i de ulike bydelene, der selgerne kommer for å hente blader om morgenen.

Når han går gjennom sentrum, går det heller ikke lang tid før han stopper opp for å slå av en prat med dem han treffer.

– Det handler om å huske folk og vise respekt – alle mennesker ønsker jo å bli sett.

Han understreker likevel at det er viktig med en balanse.

Jo bedre kjent jeg blir med folk, jo tyngre er det å miste dem.

– Noen vil jo se på meg som en kompis, men jeg kan jo ikke slippe folk for nært innpå meg heller. Jeg synes selv jeg har funnet en fin balanse der vi er nære nok til å ha den gode samtalen og bry oss om hverandre, men likevel ikke nære nok til at de vet hvor jeg bor og kommer på hjemmebesøk til meg, for det kan jo bli litt slitsomt. Det er jo snakk om mennesker med utfordringer, og så dør jo folk. Jo bedre kjent jeg blir med folk, jo tyngre er det å miste dem.

Han anslår at rundt 20 prosent av selgerne går bort. Heldigvis er det også mange det går bra for. Flere av de rusavhengige Megafon-selgerne går blant annet videre inn i LAR-behandling og får etter hvert ting på plass igjen. Det er ingenting som gleder Thomas mer enn å møte folk igjen senere og se at det har gått bra med dem.

10-års-jubileum

I år er det ti år siden Megafon ble utgitt for første gang. Thomas forteller at det blir en markering litt senere i år, når det blir litt varmere i været.

Hvordan han tror de neste ti årene kommer til å bli, synes han er vanskelig å svare på.

– Jeg tror utfordringen blir å holde dette aktuelt. Da TV-programmet Petter uteligger kom, var de veldig mange som brydde seg veldig hardt om byens vanskeligstilte, og da opplevde vi en oppsving i salget, men etter hvert glemmer folk det jo. Det handler om å hele tiden minne folk på at vi finnes.

Samtidig går han med et håp om å ikke trengs lenger.

– Vi bruker mye energi på å få folk til å slutte å selge Megafon. Når vi har gode selgere prøver vi jo å hjelpe dem videre. Målet mitt er å bli arbeidsledig.

– Vi bruker mye energi på å få folk til å slutte å selge Megafon. Når vi har gode selgere prøver vi jo å hjelpe dem videre. Målet mitt er å bli arbeidsledig. Det hadde vært veldig deilig å si at «ok, nå har vi hjulpet alle sammen, takk for følget, det var hyggelig!». Jeg tror ikke det kommer til å skje, men det er jo kjekt å ha et hårete mål.

 

Du kan lese mer om Megafon på deres nettside eller Facebook-side.