Øystein takler Parkinson med aktiv og edru livsstil

Regelmessige løpeturer og intervalltrening, toppturer og Knarvikmila på under en time – alt dette og mye mer klarer 69 år gamle Øystein, til tross for at han har Parkinson. Nå deler han sin uvanlige historie og gode tips til andre i samme situasjon.

img_6726
Øystein kan spille mange instrumenter – her har han funnet frem oboen, som han har spilt på i skolekorps og voksenkorpset i Austrheim.

Øystein Vikane har alltid vært en sprek, aktiv og engasjert mann. Da han var ung gikk han på landbrukshøgskolen på Ås, og har senere jobbet mesteparten av sitt yrkesaktive liv på landbrukskontoret for Austrheim, Fedje og Radøy. I Austrheim kommune, som han kommer fra, er han med årene blitt en kjent mann for mange, med frivillige verv innen alt fra kirkelige aktiviteter til idrett og musikk.

Parkinson på 60-års-dagen

skjermbilde-2016-12-06-kl-10-29-36For ni år siden hadde ikke Øystein bare hendene fulle av jobb og frivillige verv – han holdt også på å bygge nytt hus. Det var da han merket at ikke alt var som det skulle.

– Jeg fikk problemer med å plassere føttene mine riktig, forteller han.

Øysteins søster er sykepleier, og det var hun som tok initiativet om å gå til bedriftslegen, som deretter sendte ham videre til nevropsykolog.

– Han stilte mange spørsmål, blant annet om jeg på grunn av sterk alkoholbruk ikke klarte å få jobben min gjort, forteller Øystein, som hele sitt liv har vært avholdsmann.

Etter det første legebesøket skulle det gå et helt år, før Øystein på nytt skulle inn til bedriftslegen, på selveste 60-års-dagen.

– Jeg ville ikke ha noe oppmerksomhet på dagen, så jeg gikk opp på fjellet Austlendingen, 812 meter over havet, før jeg skulle til legen på ettermiddagen. Legen fattet mistanke med en gang – han så det på måten jeg gikk på. Han tok noen tester, og sa at dette var symptomer på Parkinson. Da sto tårene i øynene på meg, fordi jeg endelig hadde noe å henge hatten på.

Inn på gamlehjem – levende ut igjen!

De fleste som flytter inn på gamlehjem får ikke anledning til å flytte ut igjen. For Øystein var det annerledes. Etter han ble sykemeldt på 60-årsdagen i 2006, ble han gradvis dårligere og dårligere, helt til han på høsten i 2012 flyttet inn på gamlehjem. I januar 2013 fikk han en ny type medisin, og sammen med oppmuntrende pleiere og fysisk aktivitet ble dette et vendepunkt.

img_6678
I 2012 ble Øystein tildelt Kulturprisen for sitt frivillige engasjement i Austrheim kommune. Det flotte saueskinnet han fikk henger til pynt på stueveggen.

– Det var tre menn som pleide å komme og ta meg med ut på spaserturer. Ellers gikk jeg også opp og ned trappene i gangen på gamlehjemmet. Da jeg gikk i trappene ble ryggen litt mindre vond, for da måtte jeg løfte beina i stedet for å dra dem med meg. Etter trening spurte jeg gjerne pleierne: Det er vel ikke så vanlig at gamlingene her må dusje fordi de har vært ute og trent?

Det er ingen tvil om at Øystein har humoren i behold, og han sier selv at det er viktig å se det komiske i situasjonen. Etter hvert som han ble bedre, fikk han flytte ut av gamlehjemmet og dra på tre ukers rehabilitering på Hauglandssenteret i Sunnfjord. Nå har han bodd hjemme hos seg selv i tre og et halvt år, og er nok sprekere enn de fleste andre på sin alder.

Aktiv løper hele livet

Øystein har alltid drevet med idrett, og understreker viktigheten av å opprettholde gode treningsrutiner hele livet.

– Hvis jeg ikke hadde trent fra ungdommen av, hadde jeg nok sittet på gamlehjemmet enda og vært bitter.

Slik gikk det heldigvis ikke, og da han begynte å trene intervaller etter at han kom ut fra gamlehjemmet, skremte han de han trente sammen med. De hadde regnet med at han skulle være mye tregere, så han imponerte stort da han i 2014 løp Knarvikmila på bare 56,39 minutter.

– Jeg sprang faktisk Knarvikmila tre minutter raskere etter at jeg kom ut igjen fra gamlehjemmet, så jeg pleier å si at om du trenger å komme deg i god form, så ta deg et halvt år på Austrheim gamlehjem!

Det er om å gjøre å ikke la smarten bestemme hva du kan og ikke kan gjøre.

Når det kommer til trening forteller Øystein at det er viktig å lytte til kroppen.

skjermbilde-2016-12-06-kl-10-29-50– Når medisinen ikke virker er jeg stiv i kroppen, så da går jeg. Når jeg merker at medisinen begynner å virke, begynner jeg å springe. Jeg må spørre kroppen min hva den vil. Samtidig er det viktig å holde motet oppe når smertene begynner å komme. Det er om å gjøre å ikke la smerten bestemme hva du kan og ikke kan gjøre.

Ambassadør for Idrett Uten Alkohol

img_6739
Øystein er glad i hagearbeid, og dyrker både gulrøtter, grønnkål og poteter i hagen. Han deler mer enn gjerne med de som kommer på besøk – her får Sverre med seg en pose poteter hjem.

Øystein ble medlem av DNT – Edru Livsstils lokallag i Nordhordland og ambassadør for Idrett Uten Alkohol i sommer. Det var kompisen Sverre Solberg som fikk ham med – Øystein hadde nemlig sett Sverre trene i Idrett Uten Alkohol-skjorte, og ble inspirert til å bli ambassadør selv.

– Idrett og alkohol hører ikke sammen. Det gjør heller ikke røyking, for det reduserer ytelsen, sier Øystein.

Nå håper de to vennene at budskapet om en edru livsstil når ut til enda flere. At mange kommer til å se Øystein i den røde t-skjorten i tiden fremover skal vi ikke se bort ifra, for som han har erfart er det lite som kan stoppe ham fra å løpe.