Kongen hedrer hederskvinne

Elin Rø Ludvigsen har aldri hatt problemer med å fylle fritiden. Hun ble innmeldt i Det norske totalavholdsselskap som fireåring, og har nesten uten opphold vært engasjert i organisasjonen gjennom ulike styreverv siden ungdomsårene. 5. desember i fjor ble hennes livslange innsats i avholdslaget, MA, menighetens diakoniarbeid, historielaget og det lokale kulturlivet hedret med Kongens fortjenstmedalje.
Elin Rø Ludvigsen
Elin Rø Ludvigsen mangeårige innsats for avholdssaken er blitt belønnet med Kongens fortjenstmedalje. Foto: Skule Sørmo

Det var hennes farfar, Ingebrigt Rø, som dro den unge trondheimsjenta inn i avholdsarbeidet. Han startet avholdslag for barn, og da Elin ble stor nok, gikk hun over i ungdomslaget.

– Vi hadde et meget aktivt lag med vårt eget lokale, og det var det som var miljøet. Her var alle ungdommene i bygda med. Vi lagde teater og skrev sketsjer, og vi reiste rundt og underholdt. Til julefesten vår 2. juledag, kom det folk fra hele Trøndelag!

Miljøet i ungdomslaget var så godt at Elin aldri følte noe behov for trass, og i ettertid har hun heller ikke kjent på noe savn etter å ta en øl eller et glass vin i sosiale lag.

– Jeg prøvde å røyke en gang, men det var helt forferdelig. Så det ble ikke noe mer av det.

Som den eneste avholdskvinnen i damekoret hun leder, har hun ved alle sammenkomster vært tydelig på at hun ikke skal ha noe alkohol. Da hun på operatur til Kristiansund for noen år siden fikk høre: “jammen, du Elin, det er ingen som ser at du tar deg et glass”, ble hun irritert og svarte: “Jeg er lei av at jeg hele tiden må forklare meg. Jeg har aldri spurt dere om hvorfor dere må ha alkohol, så hvorfor må jeg alltid forklare hvorfor jeg ikke drikker?” Siden har hun fått nyte sin alkoholfrie drikke i fred.

Selv om fortjenstmedaljen er gitt på bakgrunn av det store spennet i hennes engasjement,  er det DNT hun har vært mest aktiv i.

– Jeg ble med i landsstyret for DNTU i 1953, og valgt som leder ved jubileet i Stavanger i ‘59. Jeg har aldri bare vært medlem, men har alltid vært aktiv i en eller annen form. I 1993 ble jeg valgt som leder i DNT, og har ellers vært landsstyremedlem i DNTU og DNT fram til for seks-sju år siden. Det har vært veldig mange sekretærjobber!

På det mest travle, har det vært flere ukentlige aktiviteter i avholdslaget og organisasjonen for øvrig. Hun har fått besøkt lag i hele Norge og søsterorganisasjoner i Norden, og hun har vært på kongress i Istanbul. I den tyrkiske storbyen sang hun Grieg for 3000. For kordirigenten har selvsagt også tatt sangtimer i mange år.

Hadde alle redusert forbruket sitt litt, hadde det blitt litt mer levelig for andre.

– Hvordan er det å drive avholdsarbeid i dag i forhold til før i tida?

– Det er jo litt trasig, men det er da noen lystegn innimellom. Her om dagen var jeg innom Tempe kirke, og kom i prat med en som jobbet i Kirkelig fellesråd. “Der skulle jeg jo ha vært medlem, jeg også,” sa han da jeg fortalte om utmerkelsen min. Og det ble han!

Men tidene hvor det bare i Leira avholdslag var 70 medlemmer, er over. Folk er ikke villige til å binde seg til noe fast, mener Elin, og skynder seg å tilføye at hele frivillighetsnorge sliter med det samme. Et tilfeldig møte og en prat ga organisasjonen et nytt medlem, men Elin ser ikke for seg at man skal kunne gjøre alle nordmenn til avholdsfolk.

– Men kan man kan vel slakke av litt? Hadde alle redusert forbruket sitt litt, hadde det blitt litt mer levelig for andre.

– Nytter det å drive avholdsarbeid?

– Alt det du gjør, nytter! Men i hvor stor grad, kan du jo ikke vite. Nå fikk jeg jo med et nytt medlem akkurat nå, så du må aldri slutte å spørre. Jeg husker da jeg fikk vervet Rune Bratseth. Jeg syntes det var rart at han ikke var medlem i DNT, siden begge foreldrene var det. “Jammen, det er ingen som har spurt meg”, sa han.