Pernille sin tøffeste kamp

Pernille Bure Karlsen, flere ganger norsk og skandinavisk mester i kickboksing, og har en rekke medaljer fra World cup og andre internasjonale stevner. Hun har også gull fra Irish Open, som regnes som verdens største kickboxing-turnering.
Pernille Bure Karlsen, flere ganger norsk og
skandinavisk mester i kickboksing, og har en rekke medaljer fra World cup og andre internasjonale stevner. Hun har også gull fra Irish Open, som regnes som verdens største kickboxing-turnering.

Mange tror det som skjer i kickbokser-ringen er noe av det tøffeste man kan bli utsatt for. Men for Pernille Bure Karlsen var den tøffeste kampen under oppveksten, da hun valgte å avstå fra å drikke alkohol.

 

Pernille er 25 år og kommer fra Engelsviken utenfor Fredrikstad.Hun er idrettsambassadør for Idrett Uten Alkohol, og er ikke lenge redd for å ta til orde for en alkoholfri livsstil.

– Jeg hadde en fantastisk oppvekst med mor og far og en syv år eldre søster, som har støttet meg i alt jeg har vært igjennom. Men det var utfordrende ikke å drikke alkohol da jeg kom opp i 15-16-årsalderen. Jeg vokste opp i en gate full av barn, uten bekymringer. Jeg begynte tidlig på håndball, og jeg ville gjerne bli best. Alt jeg gjorde handlet om det, forteller Karlsen. Engelsviken er blant annet kjent som e strøk der mange drikker mye alkohol. Karlsen forteller om mange fyllefester og slapp holdning blant både unge og eldre.

– Jeg hører at ungdom fra andre områder rundt ser på Engelsviken som et fyllested. Kulturen var at eldre søsken tok med yngre søsken på fest. Alle festet sammen, uavhengig av alder. Det var en kultur hvor det å drikke og røyke var det som var kult, forteller Karlsen. Selv har hun alltid vært aktiv og sosial. Og konkurranseinstinktet har vært på plass fra  starten av. Hun begynte tidlig med idrett og valget falt på håndball. Drømmen var landslaget og bli bedre enn søsteren. Alt dreide seg om å gjøre det bedre enn henne.

Lærer Frode

For Pernille startet nok historien de tre siste årene på barneskolen. De fikk Frode Jørstad som lærer, den energiske og nesten overivrige landslagstreneren i seiling, som behandlet alle i klassen på sammen måte. Og det ble en kultur å være best. «Det viktigste er ikke å delta, men å vinne» er noe av det hun husker aller best at han sa. Plutselig var det lov å være best og det ble kult å være best. Han fikk alle til å føle seg gode uavhengig av prestasjoner.

– Frode var klar over utfordringene som var på ungdomsskolen med alkohol og festing. Det viktigste for ham var samholdet. Det var ingen mobbing, eller oppfatninger om at noen var bedre enn andre. Han ønsket å skape ett samhold som skulle tåle ungdomsskolen. Det er som kjent ofte årene hvor festing, mobbing og alkohol plutselig blir «kult». Mange kjenner seg nok igjen i de utfordringene, sier Pernille Bure Karlsen.

For å understreke hvor mye den seileglade læreren betydde for klassen nevner Pernille Tine-stafetten i 6 klasse. Elevene i klassen hadde trent mye og var klare for å ta hjem seieren. Men brått fikk de høre at de ikke fikk lov til å dra! Skolen hadde bestemt at foreldrene ikke fikk lov til å kjøre og skolen hadde heller ikke råd til buss. Men å avlyse var uaktuelt for læreren, han ville ikke skuffe dem. Dagen før stafetten tok han dem med på sykkeltur til Veumskauen. Der overnattet de i Gapahuk og laget lagsang, før de syklet ned til Lisleby dagen etter, og tok hjem seieren i stafetten.

Pernille bure karlsenEnsom ungdomstid

Det var en sammensveiset klasse som fortsatte over på ungdomsskolen. Men hverdagene ble straks annerledes. Plutselig var det kulere å drikke og feste med de eldre enn det var å være flink på skolen eller være god i en idrett. I løpet av ungdomsskolen falt ekstremt mange av idretten og de aldersbestemte lagene i ballidrettene var etterhvert ikke store nok til å fortsette, og tilbudene forsvant.

Pernille ønsket ikke å drikke alkohol ettersom hun heller ville bli god i håndball og på skolen. Det var her problemene startet. På grunn av dette ble hun etter hvert holdt mer og mer utenfor.

Hun var ikke kul og ble til tider mye alene på skolen, og hadde få venner. Selv på håndball-laget ble alkohol et fokus blant jentene. Hun ble ikke invitert på jentekvelder eller fester fordi hun var kjedelig og ikke drakk alkohol. Hun dro på skolen og trening og dro rett hjem etterpå.

Pernille har av og til kjent seg sint og vært mye lei seg for ikke å bli inkludert. Det er ikke godt for selvtilliten til en jente på 15-16 år å bli holdt utenfor og ikke bli akseptert på grunnlag av at man ikke drikker alkohol. At hun valgte ikke å drikke alkohol ga henne en tung vei å gå, hun mistet mange venner og var mer og mer alene. Heldigvis har Pernille vokst opp med verdens beste mamma, pappa og søster og hun har vært så heldig at hun har hatt tante, onkel og to søskenbarn i huset ved siden av. Det sosiale for henne ble dermed trening og samvær med de nærmeste.

Ungdomsskolen ble tøff, krevende og sår, og satte sine spor i Pernille. Hun ble etter hvert en jente blottet for selvtillit, uten å vise det utad. Selv om hun ikke har blitt sterkt mobbet, er det å føle seg utenfor og ekskludert utrolig vondt som ung jente. Hadde hun ikke hatt familien sin og sine nærmeste i denne perioden kunne fort historien blitt en helt annen enn toppkarakterer og en plass på skolen hun ønsket seg.

Wang toppidrett i Moss

Etter ungdomsskolen gikk veien videre til Wang toppidrett. Skolen hadde 90 elever og besto av i alt tre klasser. Fra første dag følte Pernille seg hjemme og at hun passet inn. Her var det greit ikke å drikke, røyke eller snuse. Pernille mener at Wang er stedet der hun ble trygg på seg selv og alt hun står for. Hennes mamma og pappa har ofte sagt at det beste valget de har gjort, var å la henne få lov til å begynne på Wang da hun først var kommet inn der. Riktig nok begynte flere og flere å teste alkohol også der, men det var aldri noe press eller problem at hun ikke ønsket å drikke. Det var heller kult at hun valgte ikke å gjøre det. Halvveis ut i 2.klasse på Wang ble hun skadet i kneet. Hun begynte derfor å trene kickboxing mer seriøst, som en del av rehabiliteringen for å bli bedre på håndballbanen, begge to idretter hvor det kreves kroppskontroll, spenst og balanse. Der begynte historien og allerede innen året var omme hadde hun vunnet to gull i jr. NM i kickboxing.

Året etter byttet hun klubb og havnet i sin nåværende klubb, Fighter kickboxing klubb i Oslo under trener og landslagstrener Daimi Akin. I Fighter er det forbudt å drikke alkohol i sesongen. Altså det er kun lov i sommerferien og ved juletider, når det ikke er konkurranser.

– Ved siden av dette har Daimi satt et strengt forbud på turer og turneringer, selv om det på de store turneringene er store fester og utrolig mye alkohol, forteller Pernille. Sammen med familien, Frode Jørstad og Wang Toppidrett har Daimi vært en av de viktigste støttespillerne i Pernilles valg om ikke å drikke alkohol.

Hvorfor drikker du ikke alkohol?

– Det er et et spørsmål jeg har spurt meg selv om mange ganger før. Og jeg har brukt mange år på å finne grunnen til det. Pernille forteller at hun visste at mamma og pappa ville støttet henne uansett. Hennes søster startet med festing og drikking i ung alder og var kanskje også litt mer rebell enn Pernille, men gjorde aldri noe galt. Det eneste foreldrene sa til henne var: «Om du velger å drikke, så ikke vær redd for å komme hjem, uansett tilstand.».

For å finne den egentlige grunnen til Pernilles avhold fra alkohol må vi faktisk tilbake til 6-7. klasse. I timen til Frode spurte han hvem de trodde ville begynne å røyke og drikke først? Pernille og hennes beste venninne ble pekt ut. De tøffe guttejentene. Da gikk det en «faen» i henne. Det føltes ikke riktig! Greit at de eldre søskenene hadde vært tidlig ute med både festing, røyk og alkohol, men det føltes ikke riktig å bli sammenlignet med dem! Hun tror faktisk at det var den dagen hun bestemte seg for ikke å drikke alkohol. De skulle ikke få rett!

Engelsviken, idyllen og alkoholen.

Pernille vil ikke legge skjul på at hun synes det er utrolig synd at det i likhet med andre tettsteder er mye fokus på alkohol i Engelsviken. Hun husker at da hun gikk på ungdomsskolen var det mange dyktige talenter i mange forskjellige idretter der, men at frafallet var stort. Hun mener at kulturen med alkohol og festing hadde mye av skylden, i tillegg til manglende oppfølging.

– Selv om ungdommer begynner å drikke, må de tas vare på. Pernille husker godt Tom Brien, som var ungdomsarbeider. Han jobbet mye med ungdommene ute i Engelsviken-området. Selv om de begynte med alkohol og å skeie ut på skolen, ga han dem ikke opp. Han tok dem med på hytteturer og arrangerte skiturer osv. Pernille skulle ønske at ungdom på samme alder nå hadde det samme tilbudet. Tettstedet trenger flere personer som Frode og Tom. Personer som engasjerer seg og som bryr seg og jobber for ungdommen. Engelsviken var stedet for festing og campingturister. Og presset om å drikke alkohol var enormt om man ønsket å ha venner.

– I Engelsviken har det for eksempel funnes noe som kalles «Engelsviken-lappen». Det vil si: Du kunne kjøre hjem fra fest beruset, enten du hadde drukket to øl eller var full, så lenge du bare skulle hjem, var det allment godtatt og kjent.

Som ung syntes Pernille det var skummelt og ubehagelig med alt presset på å drikke alkohol. Det var vondt!

Mange år senere står Pernille i dag fram som en kickboxer (riktignok skadet for øyeblikket), med universitetsutdannelse og jobb som avdelingsleder på XXL, og med verdens beste kjæreste og noen få gode venner som respekterer henne for den hun er.

Tekst: Knut Reinås